Konsentrasjon vs Løselighet
Konsentrasjon
Konsentrasjon er et viktig og veldig vanlig fenomen i kjemi. Dette brukes til å indikere kvantitativ måling av et stoff. Hvis du vil bestemme mengden kobberioner i en løsning, kan den gis som en konsentrasjonsmåling. Nesten alle kjemiske beregninger bruker konsentrasjonsmålinger for å trekke konklusjoner om blandingen. For å bestemme konsentrasjonen, må vi ha en blanding av komponenter. For å beregne konsentrasjonen av hver komponent, må de relative mengdene oppløst i løsningen være kjent.
Det er få metoder for å måle konsentrasjonen. De er massekonsentrasjon, tallkonsentrasjon, molar konsentrasjon og volumkonsentrasjon. Alle disse tiltakene er forhold hvor telleren representerer mengden løsemiddel, og nevneren representerer mengden løsemiddel. I alle disse metodene er måten å representere det oppløste stoffet på, forskjellig. Nevneren er imidlertid alltid volumet av løsningsmidlet. I massekonsentrasjon gis masse av den oppløste løsemidlet i en liter av løsningsmidlet. På samme måte er det gitt antall konsentrasjoner, antall oppløste stoffer, og i molkonsentrasjon, mol oppløst stoff. Videre angitt i volumkonsentrasjonsvolum av det oppløste stoffet. Annet enn disse,konsentrasjoner kan gis som molfraksjoner der molene av det oppløste stoffet er gitt i forhold til den totale mengden stoffer i blandingen. På samme måte kan molforhold, massefraksjon, masseforhold brukes til å indikere konsentrasjon. Det kan også angis som prosentverdier. Etter behov må en passende metode for å indikere konsentrasjonen velges. Imidlertid bør konvertering mellom disse enhetene være kjent for kjemistudenter for å kunne jobbe med dem.
Løselighet
Løsemiddel er et stoff med oppløsningsevne, og kan dermed oppløse et annet stoff. Løsningsmidler kan være i flytende, gassform eller fast tilstand. Oppløst stoff er et stoff som er løselig i et løsningsmiddel for å danne en løsning. Oppløste stoffer kan være i flytende, gassformig eller fast fase. Så løselighet er løsemidlets evne til å oppløses i et løsningsmiddel. Graden av løselighet avhenger av forskjellige faktorer som type løsemiddel og løsemiddel, temperatur, trykk, omrøringshastighet, metningsnivå for løsningen, etc. Stoffer er oppløselige i hverandre bare hvis de er like ("liker oppløse liker"). For eksempel er polare stoffer løselige i polære løsningsmidler, men ikke i ikke-polære løsningsmidler. Sukkermolekyler har svake intermolekylære interaksjoner mellom seg. Når de er oppløst i vann, vil disse interaksjonene bryte, og molekylene vil skilles. Obligasjonsbrudd trenger energi. Denne energien vil tilføres ved dannelse av hydrogenbindinger med vannmolekyler. På grunn av denne prosessen er sukker godt løselig i vann. Tilsvarende, når et salt som natriumklorid oppløses i vann, frigjøres natrium- og kloridionene, og de vil samhandle med polære vannmolekyler. Konklusjonen vi kan komme fra de ovennevnte to eksemplene er at de oppløste stoffene vil gi sine elementære partikler ved oppløsning i et løsningsmiddel. Når et stoff først tilsettes et løsningsmiddel, vil det først oppløses raskt. Etter en gang oppstår en reversibel reaksjon, og oppløsningshastigheten vil avta. Når oppløsningshastigheten og utfellingshastigheten er like, sies løsningen å være i løselighetsvekt. Denne typen løsning er kjent som en mettet løsning. Denne energien vil tilføres ved dannelse av hydrogenbindinger med vannmolekyler. På grunn av denne prosessen er sukker godt løselig i vann. Tilsvarende, når et salt som natriumklorid oppløses i vann, frigjøres natrium- og kloridionene, og de vil samhandle med polære vannmolekyler. Konklusjonen vi kan komme fra de ovennevnte to eksemplene er at de oppløste stoffene vil gi sine elementære partikler ved oppløsning i et løsningsmiddel. Når et stoff først tilsettes et løsningsmiddel, vil det først oppløses raskt. Etter en gang oppstår en reversibel reaksjon, og oppløsningshastigheten vil avta. Når oppløsningshastigheten og utfellingshastigheten er like, sies løsningen å være i løselighetsvekt. Denne typen løsning er kjent som en mettet løsning. Denne energien vil tilføres ved dannelse av hydrogenbindinger med vannmolekyler. På grunn av denne prosessen er sukker godt løselig i vann. Tilsvarende, når et salt som natriumklorid oppløses i vann, frigjøres natrium- og kloridionene, og de vil samhandle med polære vannmolekyler. Konklusjonen vi kan komme fra de ovennevnte to eksemplene er at de oppløste stoffene vil gi sine elementære partikler ved oppløsning i et løsningsmiddel. Når et stoff først tilsettes et løsningsmiddel, vil det først oppløses raskt. Etter en gang oppstår en reversibel reaksjon, og oppløsningshastigheten vil avta. Når oppløsningshastigheten og utfellingshastigheten er like, sies løsningen å være i løselighetsvekt. Denne typen løsning er kjent som en mettet løsning.sukker er godt løselig i vann. Tilsvarende, når et salt som natriumklorid oppløses i vann, frigjøres natrium- og kloridionene, og de vil samhandle med polære vannmolekyler. Konklusjonen vi kan komme fra de ovennevnte to eksemplene er at de oppløste stoffene vil gi sine elementære partikler ved oppløsning i et løsningsmiddel. Når et stoff først tilsettes et løsningsmiddel, vil det først oppløses raskt. Etter en gang oppstår en reversibel reaksjon, og oppløsningshastigheten vil avta. Når oppløsningshastigheten og utfellingshastigheten er like, sies løsningen å være i løselighetsvekt. Denne typen løsning er kjent som en mettet løsning.sukker er godt løselig i vann. Tilsvarende, når et salt som natriumklorid oppløses i vann, frigjøres natrium- og kloridionene, og de vil samhandle med polære vannmolekyler. Konklusjonen vi kan komme fra de ovennevnte to eksemplene er at de oppløste stoffene vil gi sine elementære partikler ved oppløsning i et løsningsmiddel. Når et stoff først tilsettes et løsningsmiddel, vil det først oppløses raskt. Etter en gang oppstår en reversibel reaksjon, og oppløsningshastigheten vil avta. Når oppløsningshastigheten og utfellingshastigheten er like, sies løsningen å være i løselighetsvekt. Denne typen løsning er kjent som en mettet løsning. Konklusjonen vi kan komme fra de ovennevnte to eksemplene er at de oppløste stoffene vil gi sine elementære partikler ved oppløsning i et løsningsmiddel. Når et stoff først tilsettes et løsningsmiddel, vil det først oppløses raskt. Etter en gang oppstår en reversibel reaksjon, og oppløsningshastigheten vil avta. Når oppløsningshastigheten og utfellingshastigheten er like, sies løsningen å være i løselighetsvekt. Denne typen løsning er kjent som en mettet løsning. Konklusjonen vi kan komme fra de ovennevnte to eksemplene er at de oppløste stoffene vil gi sine elementære partikler ved oppløsning i et løsningsmiddel. Når et stoff først tilsettes et løsningsmiddel, vil det først oppløses raskt. Etter en gang oppstår en reversibel reaksjon, og oppløsningshastigheten vil avta. Når oppløsningshastigheten og utfellingshastigheten er like, sies løsningen å være i løselighetsvekt. Denne typen løsning er kjent som en mettet løsning.løsningen sies å være i løselighetsvekt. Denne typen løsning er kjent som en mettet løsning.løsningen sies å være i løselighetsvekt. Denne typen løsning er kjent som en mettet løsning.
Hva er forskjellen mellom konsentrasjon og løselighet?
• Konsentrasjon gir mengden stoffer i en løsning. Løselighet er et stoffs evne til å oppløses i et annet stoff.
• Hvis et materiales løselighet er høy i et løsningsmiddel, vil konsentrasjonen være høy i løsningen. Tilsvarende, hvis løseligheten er lav, vil konsentrasjonen være lav.
